Jeg bor i Johannesburg i Sør-Afrika. Jeg er 11 år gammel og har fullt utviklet aids. Jeg var født hiv-positiv.

Da jeg var to år gammel, bodde jeg på et behandlingshjem for hiv-/aidssmittede mennesker. Min mamma var også smittet og turte ikke å beholde meg fordi hun var veldig redd for at den bydelen vi bodde i ville finne ut at vi begge var smittet og derfor jage oss bort.

Jeg vet at hun var veldig glad i meg og besøkte meg når hun kunne. Så måtte behandlingshjemmet legge ned fordi at de ikke hadde mer penger. Derfor sa min fostermor, Gail Johnson, som var direktør på senteret og hadde tatt meg med hjem i helgene flere ganger, på et styremøte at hun ville ta meg med hjem. Så tok hun meg med hjem og jeg har nå levd sammen med henne i åtte år.

Hun har lært meg alt om det å være smittet og hvordan jeg må være forsiktig med blodet mitt. Hvis jeg faller og slår meg slik at jeg begynner å blø, må jeg være sikker på at jeg dekker såret og så gå til en voksen som kan hjelpe meg å rense såret, og sette på plaster. Jeg vet at blodet mitt bare er farlig for andre hvis også de har et åpent sår, og at blodet mitt går inn i deres sår. Det er den eneste gangen folk trenger å være forsiktige når de tar i meg.

I 1997 dro mamma Gail til skolen og der måtte hun fylle ut et innmeldingsskjema for meg. Der stod det ”Lider ditt barn av noen sykdom”, og hun svarte ”Ja – aids”. Mamma Gail og jeg har alltid vært åpen om at jeg hadde aids. Nå ventet mamma Gail på svar om jeg hadde fått plass på skolen. Til slutt ringte hun skolen, som svarte "vi vil ringe deg" og så hadde de et møte om meg. Blant lærerne og foreldrene på møtet sa halvparten "nei" og halvparten "ja" til at jeg skulle få begynne på skolen.

Og så, på dagen til min storebrors bryllup, fant media ut at det var et problem for meg å kunne gå på skolen. Ingen visste egentlig hva de ville gjøre med meg siden jeg var smittet. Det var aids-møter på skolen for foreldre og lærere for å lære dem å ikke være redde for et barn med aids. Og jeg er veldig stolt over å fortelle at det nå finnes en regel om at alle hiv-smittede barn får lov til å gå på skolen og ikke bli diskriminert.

Samme år, rett før jeg begynte på skolen, døde mamma Daphne. Hun dro på ferie og døde mens hun sov. Telefonen ringte, og jeg svarte, og min tante ba om å få snakke med mamma Gail. Mamma Gail fortalte meg med en gang at min mamma var død, og jeg begynte å gråte masse.

Mamma Gail tok meg til min mammas begravelse. Jeg så mamma i kisten og jeg så hennes øyne var lukket. Da så jeg at de senket kisten ned i jorden og dekte den til. Min bestemor var veldig trist for at hennes datter var død. Da så jeg min far for første gang og jeg visste ikke jeg hadde en far. Han var veldig oppskaket, men jeg tenkte for meg selv – ”hvorfor forlot du mamma og meg?”.

Helt siden begravelsen har jeg savnet min mamma masse, og ønsket hun var sammen med meg, men jeg vet hun er i himmelen. Og hun passer på meg og mitt hjerte. Jeg hater å ha aids fordi jeg blir veldig syk og jeg blir veldig trist når jeg tenker på alle andre barn og babyer som er syke av aids.

Jeg skulle ønske at myndighetene begynte å gi medisin til gravide mødre for å hindre viruset i å smitte deres babyer. Babyer dør veldig tidlig og jeg vet om en liten baby som ble forlatt, og som kom for å bo med oss. Han het Micky. Han kunne ikke puste, han kunne ikke spise og han var veldig syk. Mamma Gail ringte for å få han innlagt på sykehus, hvor han døde. Men han var sånn en søt liten baby og jeg synes myndighetene må begynne å gjøre noe fordi jeg ikke vil at babyer skal dø.

Siden jeg var separert fra min mor da jeg var så ung, fordi vi begge var hiv positive, hadde mamma Gail og jeg alltid hatt lyst til å bygge et hjem for hiv-/aidssyke mødre og deres barn. Jeg er veldig glad for og stolt over å si at Nkosi’s Haven åpnet i fjor. Nå ser vi etter 10 mødre og 15 barn.

Mamma Gail og jeg har lyst å åpne fem Nkosi’s Haven i løpet av neste år fordi jeg vil at flere smittede mødre skal kunne bo sammen med sine barn – de må ikke bli skilt fra sine barn, men være sammen og leve lenger med den kjærligheten de trenger. Når jeg blir stor, vil jeg undervise flere og flere folk om aids, og - hvis mamma Gail lar meg få lov - vil jeg gjøre det over hele landet.

Jeg vil at folk skal forstå mer om aids, og være forsiktig med og respektere aids, at du ikke kan få aids ved å gi en klem, ta på noen, kysse eller holde handen til en som er smittet.

Bry deg om oss og aksepter oss – vi er alle mennesker. Vi er normale. Vi har hender. Vi har føtter. Vi kan gå, vi kan prate, vi har behov som alle andre.

Vær ikke redd oss - vi er alle like.

13th International UN AIDS Congress, Durban, South Africa
av Nkosi Johnson - juni 2000